Under20-bloggen

Mennesket. Den høyeste utviklede og tallrikeste av pattedyr, ifølge Språkrådets ordbøker. En tobeint art av pattedyrene fra familien menneskeaper, med abstrakt tenkning, evnen til å lære og gode språkkunnskaper, skal vi tro Wikipedia. Vi kommuniserer, vi sosialiseres og vi skaper kontakter. Men hvorfor skal vi være så himla skeptiske for hverandre?

Det virker som om vi alle og enhver lever i et skall, der prinsippene tilsier at venner, bekjente og omgangskretsen må være av et visst kaliber. Utseendet må være korrekt, væremåten må være korrekt, interessene må være sunne og en viss mengde med seriøsitet må være på plass, ved siden av god humor og godt humør. En fuckings kontaktannonse, med andre ord. Herlighet. Om mennesket ikke holder mål på disse punktene, er det ikke unaturlig at man lukker ham eller henne ute og lar den stakkars personen stå der som et spørsmålstegn og lure på hvorfor han eller hun ikke blir tatt med i samtalen, mens vedkommende, menneskeskeptikeren, lar praten gå sin gang med dem som virker å være noe å satse på. Det er jo ingen vits i å bruke tid på dem som er annerledes enn deg selv, har et annet syn enn deg eller en drøm som ikke samsvarer med dine drømmer.

Vær så snill, legg bort den skeptiske minen og hils pent i stedet. Bruk tid på å se hva for en personlighet som ligger bak personen, i stedet for å utelukke vedkommende helt i frykten for å bli, i gåseøyne, “mindre” perfekt selv. Regler er på mange måter til for å brytes og prinsipper er i flere situasjoner bare tull.

Jeg tror veien til det å bli perfekt, er å være åpen for andre.

Hva er dine tanker rundt det å møte mennesker med åpne armer?

Alt det jeg skulle ha gjort, men som jeg aldri fikk gjort … vel, det er det slitsomt å tenke på!

Kanskje er det noen lesere som fremdeles venter på en fortsettelse på tannlegehistorien min. Og mamma ville sikkert satt pris på om jeg vasket badet oftere. Norsklæreren min ville nok heller ikke grått om jeg tok leksene hun gir oss hakket mer seriøst.

Om jeg skulle stoppet opp for å tenke på alt det jeg kunne gjort bedre, ville jeg til slutt fått dårlig samvittighet og følt at jeg var altfor dårlig. «En klamp om foten», kaller vi det vel? Og tro meg; det er akkurat det det er! Du blir gående og dra på nedlatende tanker om deg selv som gjør deg så sliten at du får lyst til å gi opp. Da mener jeg ikke at du får lyst til å ta livet ditt, selv om det ville vært en dramatisk og spennende avslutning på dette avsnittet. Nei, det jeg snakker om, er at du får lyst til å melde deg ut av ditt eget liv. Ikke lenger være en del av jobben, familien eller skolen. Ikke lenger engasjere deg, i frykt for å mislykkes.

Alle saker har selvsagt flere sider. Den andre siden ved denne saken, handler om selvkritikk. Selvkritikk og ydmykhet i forhold til ditt eget liv kan dra deg veldig langt. Dersom du tenker over hva du har gjort, eller ikke gjort, og tar konsekvensene av det, vil du se resultater i dine senere prosjekter.

Så til deg som enten er veldig stolt, eller har dårlig samvittighet; lev nå. Ikke tenk for mye tilbake, og ikke glem det som har vært, men vær til stede i det som skjer akkurat nå. Lag din egen oppskrift for hverdagen, men pass opp for grøftene så du holder deg på veien!

Jeg kommer ikke med noen tannlegefortsettelse, men vasking av badet hjemme og ny frisk på norskleksene … vel, det er en mer interessant sak.

Dette er ikke en dag for å syte og klage, men en dag for å vri alt positivt! Minn deg selv og de rundt deg på å smile i dag.

Det er lett å bli irritert på en lærer etter siste time fredag. Ende lettere er det å rope det ut på bussen eller skoleveien ti minutter senere. Har du noen gang tatt bussen hjem en fredag ettermiddag og hørt en medelev legge ut om at man burde få timesbetalt for å gå på skolen og at lærerne burde byttes ut? Det har jeg. Det er sånne fredager jeg snakker om.

Du hører vel kanskje en del av det samme en mandags morgen; folk er utslitt etter helgen og klarer ikke se lyst på noe. De sover seg gjennom første time og bruker de neste timene på å klage over hvor slitne de er etter festen de var på et par kvelder i forveien, til sist setter de dagens punktum ved å rope til lærerne og å bryte ut i falske latterkramper.

Siste time fredag er ikke den beste timen i løpet av uka, det er noe alle er klar over. Og det er slitsomt å møte opp på skolen en mandag morgen. Allikevel går det an å snu den slitsomme norsktimen, det uforståelige mattestykket eller den gretne geografilæreren om til noe positivt. Du kan si til deg selv og medelevene dine at norsk er gøy, matte er spennende og at geografilæreren er utrolig flink til å undervise! Når du sitter på bussen på vei hjem fra skolen en fredag ettermiddag kan du fortelle om hvor mye du har fått ut av de siste dagene, hvor gøy det er å pugge gloser og hvor deilig det allikevel skal bli å endelig få helgen til å slappe av.

Jeg tror vi trenger ungdommer som er takknemlige for hva de faktisk har og får her i Norge. Sånne som aldri framkaller solnedgangen ved hjelp av negativitet og baksnakking.

Smil til de du ser i dag, og del en positiv opplevelse med dem!

Det hele startet med en lyserød fortann som viste seg å være død. Fire tannleger sto lent over kjeften min for å få et glimt av den veldig originale tanna.

Etter en rask rotfylling og en tur til en spesialist i Moss, var tannlegene enige; de to ytterste fortennene mine måtte ut. Før jeg fikk time hos tannlegen igjen, begynte den ene tanna mi å gå i oppløsning, til stadighet oppdaget jeg hvite tannbiter på tunga. Og da jeg endelig skulle trekke den første tanna, valgte tannlegen å trekke den som fremdeles var hel, og jeg ble nødt til å gå med den smuldrede tanna enda lenger.

Etter kort tid var jeg inne til ny time for å trekke den andre tanna, men da klarte ikke tannlegen å få ut hele. Han fikk bare ut det øverste skallet, mens restene av rota, som nå hadde gått mer og mer over til å være kun tannkjøtt, ble sittende igjen. Dette førte til en ny time hos en annen spesialist i Fredrikstad. Her skulle de operere ut tannrestene.

På plass i tannlegestolen i en av Fredrikstads gater, fikk jeg på ny en dose bedøvelse for å unnslippe de voldsomme smertene operasjonen ville medføre. Jeg er ikke veldig glad i sprøyter, og det var ikke veldig behagelig, men jeg klarte å bli sittende uten å felle en tåre. Mye blod og tannrester gikk fra å være en del av meg, til å gå rett i søpla. Med bedøvelse langt opp i nesa gjorde ikke operasjonen like vondt som den så og hørtes ut. Og da jeg endelig kunne komme meg hjemover, hadde jeg kun fått noen bomullsdotter å legge der tanna hadde vært.

Nå i sommer, tre år senere, fikk jeg gradvis mer og mer vondt i tannkjøttet akkurat der hvor operasjonen ble utført, noe som viste seg å være en kjeveinfeksjon. En ny operasjon, denne gang i Oslo, sto for turen…

17. august møtte mange spente og forventningsfulle elever opp til sin første skoledag på Askim videregående skole.

Uten å vite hvilket klasserom de skulle få, eller hvilke lærere de ville møte, tok de faste skritt opp mot skoledøra.

Ja, det er riktignok en egen sjarm ved både førsteklasse i grunnskolen og førsteklasse på videregående. Man sitter jo faktisk inne med en haug av forventninger til hvordan ting vil bli, hvilke venner man vil få og hvilke fag som vil slå best an i året som ligger foran.

Dessverre er det en stor prosent elever som ikke får innfridd alle sine ønsker for den studieretningen de selv har valgt. Noen synes klassemiljøet er helt pyton, andre blir negativt overrasket over de fagene som eksisterer på akkurat den linja som de kom inn på. Den sistnevnte grunnen til å være misfornøyd skyldes vel enten dårlig informasjon fra lærernes side eller rett og slett elevenes svake engasjement og lite villige holdning til å motta informasjon. Klassemiljøet derimot er en grunn man skal respektere fullt ut, selv om jeg tror dette også ofte kan komme av elevene selv, nemlig deres egeninnsats.

Med andre ord; eleven er sjelden helt uklanderlig når det er snakk om å droppe ut av skolen. Hadde dagens ungdom tatt seg mer sammen, brukt hodet og stått for hva de mener, ville situasjonen på Askim videregående skole i forhold til klassebytte vært en helt annen sak.

Kunne vi ikke bare holdt fast ved den fine, gamle klisjeen: Første skoledag utgjør resultatet for fremtidens utdanning.

Oh herlige sommer, jeg har ventet sånn på deg. Ikke bare er det aldeles nydelig vær ved skrivende stund, men det er også ferie, selve friheten for en skoleelev med alle dens plikter. Ungdomsskolen er en ting, så er det videregående, og etter å selv ha vært en del av studiespesialiserendes mange tilhengere i et helt år, har jeg en ting å si: Man er syke i hodet om man velger den retningen. Det er kanskje veldig drastisk-dramatisk å si, spesielt med tanke på hvor mange som faktisk velger studiespesialiserende linje, men utifra mitt syn kunne man ikke gjort et dummere valg, med mindra man virkelig brenner for, jeg vet ikke riktig, fag, fag og attermeg fag, samt litt lekser. Å gi opp det sosiale, fritiden og helsen for gode karakterer. Selv gav jeg ikke opp alt av det og havnet midt på treet, dessverre. Men likevel ikke dessverre. Så er det et dårlig argument at man så godt som garantert gjør det dårligere på skolen, men budskapet er vel i og for seg å heller velge en yrkesfaglig linke om man har muligheten i forhold til hvordan man ser for seg fremtiden sin. Ja, det er hardt der og, garantert, men ikke like mye teori og fag, fag og attermeg fag, heller mer variasjon. Er det likevel ikke noe for deg eller valget allerede er gjort, så vær klar over at det blir tre år med hardkjør, søvnløse netter og skuffelser, men selvsagt også mye morro sånn midt oppi alt. Det er i hvert fall bedre å være forberedt på hva som venter, enn å kun gå rundt med sine egne tanker rundt ting for så å få slengt sannheten midt i trynet.

Jeg tør i alle fall ikke se for meg hvordan mine to neste år vil bli, men vet nå hvordan jeg skal prioritere, hvordan jeg skal te meg og hvor og hva jeg skal satse på.

Løgnen sprer seg raskt utover, en epidemi eller pandemi, som prøver å overta verden. Stygge tanker om andre, nedbrytende tanker om deg selv, vrangforestillinger av livet, negative holdninger og gale verdier. Dagens generasjon vokser opp i et samfunn der løgnen overlever ved hjelp av vår skadede psyke.

Mennesker våkner hver morgen og tenker at de er uten verdi, for dårlige, mislykkede, uelsket og stygge. De understreker løgnen ved å se på en amerikansk romantisk komedie med en klisjé av en slutt.

Mennesker drar på jobb eller skole hver dag og prøver å finne feil hos sine kolleger og medelever. Dette er deres ubevisste strategi for å oppnå selvtillit. Dessuten klarer de ikke lenger å oppmuntre de rundt seg, det blir for tøft å understreke at andre gjør noe vellykket ved å åpne munnen og fortelle dem det. Det enkleste er å la være, og heller få en svær klump av sjalusi sittende fast i halsen. Du er fanget av løgnen.

Jeg vil gjerne avsløre denne løgnen ved å fortelle deg sannheten. Sannheten er at du er skapt akkurat slik du skal være, det finnes ingen grunn til å endre på ditt ”jeg”. Ingen er perfekte, og mennesket er avhengig av å bli bedre, men det skal ikke være ditt fokus! Fokuset ditt skal være på at du er skjønn, vakker, vellykket, bra, herlig, positiv og elsket! Ingen andre er som deg, du er unik og verdifull. Du trenger ikke prøve å være noen andre, for du er akkurat den du skal være.

I stedet for å la epidemien smitte over på noen andre, kan du ta knekken på den. Fortell folk rundt deg hvor bra de er og hvor mye de betyr for deg! La dagens generasjon bli sterke ungdommer som tør å si at de er verdifulle og høyt elsket! La sannheten vinne over løgnen!

Flere og flere unge opplever å bli utbrent. Er det noe rart, spør jeg meg. Det snakkes stadig om det høye presset innen å lykkes på skolen, på jobben og i vennegjengen, samt holde følge med tiden, men selv ser jeg på dette som en del av livet, et press som alltid har eksistert og hører til det å vokse opp, utvikle seg og få en stabil personlighet. Alle har vi følt gruppepresset for å røyke, drikke og gjøre dumme ting, om ikke alle har latt seg rive med, selvsagt; både unge og voksne, alle generasjoner. Alle har vi hatt behovet for å kle oss tidsriktig og trendy, både gutt som jente, enten om vi vokste opp i perioden med elegante kjoler med struttende skjørt, platåsko, puddelsveis eller Levis-bukser, eller nåtidens fashion blog-påvirkede mote. Alle har vi prøvd å oppnå gode karakterer, kontakt med lærere og voksenpersoner som klynger fint og jobberfaring som ser bra ut. Vi har prøvd så hardt vi kan, å være så bra som mulig, ja, prestere, prestere, prestere hvor hen vi går. Det er helt normalt, helt normalt. Jeg liker faktisk at det er litt sånn. Det jeg liker mindre er at det da er tabulagt å faktisk bli sliten. Ja, jeg gremmer meg faktisk for å si nei til ting som skjer med grunnlaget ”jeg orker ikke”, og finner mye heller på en dårlig unnskyldning som i motsetning ikke kan sees på som en svakhet. For hvem vil vel fremstå som svak? Det føles ut som å si at ”jeg er giddelaus”, mens man egentlig er aktiv som få og noen ganger ikke har overskuddet til å bruke den lille ekstra fritiden sin på å være en del av tiden; gå på kafé, møte venner, sosialiseres, bli presentert for nye mennesker og hele den rekken. Andre ganger velger man bort pliktene til fordel for det å drive samfunnet videre. Så skal alle bli så skuffet, blåse seg opp og himle med øynene. Og til slutt vil du bare sove. Men vet du hva? Er du sliten, så er du sliten. Føler du at du må sove for å komme deg videre, så sov. Du er faktisk ditt eget individ og kan bestemme selv over hva du velger å gjøre med din hverdag. Om du bryter en norm, kan du likevel holde fast ved reglene. Jeg støtter deg uansett.